lørdag 18. april 2015

fra 2011 til nå - hva skjer videre?

Jeg vet ikke om det er helt gjennomtenkt å kjøpe noe slikt. Hva syns dere? Hehe. Tre gamle bygninger. Alle med tak som lakk. Eller innhuset, det hadde ikke tak i det hele tatt! Kun en grønn presenning - som ja, lakk...

Men da vi kom til den lille gården oppe i bakkene for første gang, ble vi litt bergtatt. Noe var det i alle fall som fikk frem motet og pågangen i oss. Dette kunne jo bli noe fint dette!

Vi overtok denne plassen senhøsten 2011. Da heiv vi oss rundt (- eller det var mer Thomas som klatret), og tettet alle takene midlertidig med bølgeblikkplater før snøen kom. Så fikk vi ikke gjort særlig mye mer det året. På nyåret 2012 begynte vi å legge planer. Hva skulle vi begynne med? Bygningene trengte jo alt... Skulle vi flytte oppover eller pusse opp nå og da mens vi bodde her nede i byen? Vi hadde mange tanker, og egentlig fant vi ikke de rette svarene med det samme. Dette måtte synke inn. Vi som hadde vært på gårdsjakt og lett etter et landlig sted å slå oss ned, hadde nå kjøpt oss et lite tun! Vi skjønte det ikke på hverken den ene eller andre måten. Det var litt overveldende hele greia. 

Så da våren kom, begynte vi med de enkle tingene. Vi ryddet der det ryddes kunne. Og det var igrunn nok å ta av. Steiner og jord ble flyttet, så gamle murer igjen ble synlige. Busker og ville kratt ble revet bort, slik at det ble nye sitteplasser og utsiktspunkt der en kunne ta sin kaffe i solnedgangen. Vi brente bål og klipte gresset. Så formet det seg sakte men sikkert frem et tunn igjen mellom de tre bygningene. 

Siden planene med huset ikke var helt inntakt, startet vi med en stor innsamling av gammel tegl takstein. Så gikk vi løs på det dårlige låvetaket. Solide materialer som skal holde lenge, ble festet til de gamle tømmerstokkene og som pynten på ei kake, la vi den gamle og fine teglen på. 

Så kom vinteren igjen og skjulte alle spor. Vi brukte det meste av tiden hjemme i byen og tanken på at vi etterhvert skulle flytte opp til gården, ble litt fjern og rar for oss. Det var jo her nede i byen vi var vandt til å leve livene våre. Det var her vi var det meste av året og her hadde vi vår historie og bakgrunn. Men da vi tok helgeturer opp til gården og så det snøkledde vesle huset, spant tankene inn på hvor fint det kan bli her oppe. Når bare alt en gang står ferdig...

Og da vi ved påsketider våknet opp til dette hver dag, syns vi jo det var så vakkert at det nesten tok pusten fra oss. Men ville vi flytte opp hit? Bo her? Saken var bare det at hverken Thomas eller jeg har hatt til hensikt eller hatt noe ønske om å skaffe oss et sted til. Altså en slags "hytte". Vi har heller hatt et inderlig ønske om å finne et sted der vi har følelsen av å være på ferie på eget tun. Et sted der vi kan dyrke litt selv, ha noen dyr og leve landlig. Kunne dette stedet bli vårt nye hjem etterhvert? Joda, vi hadde kjøpt plassen, men alt som kan kjøpes, kan også selges... 

Vi bestemte oss for å satse! I 2013 startet arbeidet med våningshuset. Plukket forsiktig ned inngangspartiet, gravde og drenerte. Hver stein i grunnmuren ble plukket ut, vasket og satt inn igjen. I mens hvilte hele huset på små blå jekker! Tømmerstokker som var ødelagte, eller manglet, ble satt inn. Taket fikk solide materialer og til slutt gammel tegl på taket. 

Da sommeren var over så huset slik ut. Ikke den store forskjellen for de som går raskt forbi, men nå står bygningen trygt for mange mange år fremover. Nå gjenstår bare kledning, restaurering av vinduer, piper, sette opp igjen inngangsparti og alt må gjøres innvendig.... Høsten kom og en ny vinter. Vi dro hjem etter 3 måneder i campingvogn. Vi hadde hatt vår mest opplevelsesrike sommer på lenge. Prosessen med huset var spennende og vi hadde hatt masse besøk på tunet. Venner og familie hjemmenfra, men også folk fra bygda som vi satte stor pris på å hilse på og bli kjent med. Men igjen måtte tanker sorteres. Tanken på å forlate det som er trygt og kjent er å gå ut av komfortsonen. Uansett hvor mye man ønsker det. I alle fall for meg...

Sommeren 2014 hadde vi fått Lille og vi valgte å bare nyte sommerferien på den lille gården vår. Nok en fin sommer på tunet, med utsikten, besøk og fine folk.

Denne sommeren fikk vi et lite blikk inn i hva fremtiden kunne bringe. Så moro å høste fra den frodige ripsbusken, salaten som tittet opp gjennom den mørke jorden og ikke minst se det vi har plantet skyte friske skudd i varmen fra sola. 

Om denne plassen kunne bli vårt hjem, hadde vi funnet en drømmeplass. Der våre interesser kan leves ut i fullt monn. Det hadde vært så herlig å høre lyden fra sauer i skråningene her. Plukke epler og frukt fra trær og busker. Dekke langbordet for venner, familie og kjente. Puste inn den gode og friske luften. Nyte utsikten og hver unike solnedgang. Sitte på trappa med en kaffekopp. Bare sitte. Være. En liten stund... 

Enda en høst og vinter kom. Inn i tankeboksen igjen, men denne gangen peket det seg klarere ut en retning. Vi kunne ikke holde på å pusse opp litt nå og litt da i årevis. Vi bestemte oss for at i løpet av 2015 måtte vi enten flytte opp, eller selge hele tunet og gi andre en sjanse...

Fortsettelse følger....

onsdag 15. april 2015

instagram flow

12

34

56

78
Her kommer en liten "flow" med bilder fra gården. Tatt med min mobil. 
Tidligere publisert på @livslyst (instagram). 

1. Hundekjeks-bukett i en porselensmugge i stabbursvinduet.
2. Tunet en solfylt dag i april 2015. Utsikt over fjellet Roholt.
3. Thomas har laget gapahuk i riktig målestokk for Lille. Banan, og vann fra bekken smaker godt!
4. En bugnende ripsbusk klar til og høstes en sensommerkveld i 2014.
5. Levende belysning på låven og nok en blomsterbukett.
6. Kos i uferdige omgivelser påsken 2015. Adirondack-stoler og saueskinn er god komfort!
7. Sommerkveld på gården. Stillhet, frisk luft, glade sinn. Livet...
8. Utedoen. Ingen høy standard, men likefullt koselig bak de røffe tømmerveggene!

tirsdag 14. april 2015

tre slag av samme deig

Så var det tid for litt baking igjen. Jeg blir så glad når jeg først får satt av tid til det. Skulle gjerne gjort det så mye, mye mer, men med en 1,5 åring i huset og (egentlig) full jobb, så klarer ikke jeg å gjøre det så ofte jeg har lyst til. Det er jo så utrolig godt med duften som sprer seg i huset, det gladet smilet fra en mann som kommer hjem fra jobb og smaken av hjemmelaget. Ja, jeg blir rett og slett både fornøyd og glad av det.

Og ingenting er som mammas oppskrifter!

For klart har jeg ikke glemt hvordan det var å komme hjem fra skolen til et hus fyllt med duften av gjærbakst. Og jeg har i alle fall ikke glemt hvordan det var å sette tennene i varme boller rett fra stekebrettet. Så mange av mine oppskrifter er de jeg har fått av mamma gjennom tidene. Som da jeg for ekempel første gang skulle bake rundstykker på hybelen.

Denne gangen ble det fine rundstykker. Etter mammas oppskrift, men med mitt "design" ;O) Jeg laget tre versjoner ut fra samme deig, og frøys ned fra "alle slagene" i hver pose. Det kan jo virke både koselig og litt imponerende når man dekker på med tre slag rundstykker, sant?

Frø og kjerner har jeg alltid liggende, og Norgesglass er så klart fin-fin oppbevaring. Det er ikke så lenge siden jeg nevnte det. At jeg er så glad i å bruke de gamle glassene. Men jeg syns jeg måtte fortelle det igjen ;O) Jeg syns det er så koselig å dra de frem fra kjøkkenskuffen. Det er dessuten så praktisk med disse "taggene".

mandag 13. april 2015

en spennende reise

Kofteboken har vært - og ER en spennende reise. 

Fra Lene Holme Samsøe og jeg i fjor bestemte oss for å lage en bok om kofter med gamle mønstre, til nå, har det skjedd en hel del. Det har vært en reise. Det er en reise. Vi står jo midt i det enda. Koftefeberen har på ingen måte lagt seg til hvile. Jeg vil heller si tvert i mot. Jeg ser kofter overalt jeg! Jeg har ikke tall på alle "kofteprater" jeg har hatt med folk. Kjente og ukjente. Du vet, det å ha på seg kofte er litt som å ha hund eller barn. Man kommer i prat med folk. 

Lene og jeg har hatt et hovedønske med Kofteboken: 
Den skal være til nytte og glede. 
Vi har laget den akkurat så stor at den er fin å ha liggende fremme på bordet. Og akkurat så liten at det går fint å ha den med i vesken. Den skal være til glede med sine fargerike og inspirerende bilder og den skal være et nyttig verktøy for den som vil strikke seg en fin kofte eller førti ;O)

Jeg vil med dette innlegget takke alle som har kjøpt boken så langt. Takk for alle herlige tilbakemeldinger vi får av dere! Klart vi var spendt da vi skulle sende ut bøkene til de tusen hjem. Ville dere like produktet vårt? Og så har det gått så overveldende bra! Første opplaget raste ut før jul og havnet på topplistene over solgte bøker i Norge. Så måtte vi hive oss rundt og trykke på nytt. Før jul det også. Så ble andre opplag historie. Og på nyåret satte trykkmaskinene i gang med tredje opplag. Disse bøkene er ute i bokhandlere, Husfliden, garnbutikker og andre relevante forhandlere over det ganske land. 

Jeg tenkte jeg i denne forbindelse skulle ta dere med på trykkeriet en tur. Lene og jeg bestemte oss nemlig for å gi ut på eget forlag (Sandvik & Samsøe), og vi har vært i prosessen fra A til Å når det både gjelder layout, trykk, distribusjon... Og det har blitt noen turer på trykkeriet. Så heng med!

Vi valgte et passe tykt og passe blankt ark til Kofteboken. Det skulle være behagelig å blad i, og bildene måtte bli så klare at mønsteret i koftene kom godt frem. Lass på lass med papir går med i produksjonen av et opplag. Her står jeg og hviler mine skuldre til opplag 2. 

Så går arkene gjennom et heftig system. En mange meter lang maskin sluker dem og ut på andre siden spruter det regelrett ut ferdig trykte ark. Hvert ark (disse store her) har 16 boksider på seg. 8 foran og 8 bak. Jeg lurer alltid på om sidene kommer i riktig rekkefølge, men på trykkeriet har de heldigvis kontroll!

Men selv om de har det, må denne "kontrolløren" også inspisere arbeidet før vi går videre til neste ark. Syns jeg det ble skarpt nok? Ble fargene slik jeg ønsket? Det har vært min jobb å fotografere bildene til boken. Så her har det vært viktig for meg å få ønskene oppfylt. 

Vi har blitt veldig fornøyd! Bildene er klare og fargesterke slik vi ønsket dem. Vi hadde jo så lyst til at dere som bruker boken skal kunne kose dere med stemningsfulle bilder i friske og gode farger. Vi har lagt til noen koselige sauebilder her og der også. Slik at man kan sitte og blad i boken når man ikke strikker også. Sauer? Ja, det handler jo tross alt om ull dette ;O)

Ja, Kofteboken er virkelig en reise. På et år har jeg lært hvordan man gir ut bok på helt eget forlag. Fått mange, mange oppløftende og glade tilbakemeldinger, og ikke minst, møtt en hel haug av dere på min foredrags-turné. For en reise! Og jeg hopper ikke av enda. Tvert i mot. Det har så vidt bare begynt. Og i den sammenheng - skal jeg snart fortelle dere en hemmelighet!!

Har du butikk og vil selge Kofteboken?
Kontakt oss: 
Nettside: kofteboken.no 
Mail: post@kofteboken.no

onsdag 8. april 2015

dyreliv i fjøset

Da var småfuglene på plass! Husker dere disse

 Jeg så for meg at det kunne bli koselig med litt "dyreliv" i fjøset. Så på noen bjørkekvister plassert i en gammel sinkbøtte med vann, festet jeg de tre fuglene. Jeg må ha litt dill og dall her i fjøsgangen. Her går vi jo stadig forbi og innom. Og det gleder meg faktisk at jeg kan styre og ordne litt her. Jeg har forresten laget hyllen selv. Åh jada. Saget, spikret og hamret ;O)


Vi har det vi trenger av vann og vaskemuligheter i campingvogna, men litt "serverdigheter" tilknyttet utedoen i låven, må vi jo ha. Emaljert vaskefat, kanne med nytt vann, håndkle på en gammel treknagg og god, god såpe. Det skal dufte godt selv i enkle omgivelser! Jeg liker så godt dette røffe rommet. De værbitte tømmerveggene og de slitte gulvbordene. Det skal liksom ikke så mye til for å skape litt stemning. Og her syns jeg atlså at fuglene gjør en god jobb. De ser så levende og koselige ut. Jeg forventer nesten at de tar en trall.

tirsdag 7. april 2015

som et søtt drops

Så er vi alle i gang igjen. Med jobb og hverdag. Vi har hatt noen fine dager på gården og jeg vil dele litt med dere i både bilder og ord. 

Først ut, vår påskelunch med gode venner der helt klart den gode påskestemningen ble satt!

På fredag ble vi nemlig bedt til gode venner i Vest-Telemark. På påskelunch. Og det ble en aldri så liten opplevelse! Med stemningen det er på en gård. Koselig og sjarmerende rom pyntet til påske. Dekket bord med brodert blondeduk. Hjemmelaget mat og pålegg. Vakre stettfat i glass og bomstervase i grønt. God og gammeldags påskepynt. Og sist, det aller viktigste: Gode venner og god prat.

Jeg føler meg så heldig. Ikke bare å komme til et slikt dekket bord. For visst setter en campingvogn-beboer pris på det! ;O) Men jeg tenkte mer på at vi er så heldig å ha gode mennesker i livene våre. Også litt lenger opp i Telemark. Der vi (snart) skal tilbringe mye tid fremover. 

Jeg skal love at maten smakte godt også altså! Denne damen er et eksempel til etterfølgelse med hjemmelaget mat i tankene. Hun står bak @heggtveitkjokken og dere kan følge henne på @einheimblirtil (instagram)

På sistnevnte instagramkonto kan dere se mer fra hus og heim. Her er det mye sjarmerende gjenbruk kan jeg love. Satt sammen til en helt personlig stil. Sånt liker jeg så godt altså! Den personlige stilen som gjør et hjem helt unikt.

På en god måte, dro vi både mette i magen og mette til sinns herfra den dagen. Vi fikk virkelig innviet påsken. På en koselig og gammeldags måte jeg vanskelig kan forklare. Alt fra atmosfæren, den nydelige broderte duken på bordet, de små påskegjenstandene og den gode praten, har laget minner i oss. 

//Noen hverdagslige ting i livet husker man. Jeg håper dette blir et slikt minne. Et minne som et søtt drops. Et man kan ta frem og smake litt på iblandt.// 

onsdag 1. april 2015

påskemimring 2015

Nå gleder jeg meg til å komme opp på gården igjen. Vi skal feire påsken der, og jeg er så spendt på hvor mye snø som ligger igjen. Hadde vært utrolig deilig å ha en "sitte-i-solveggen-med-spirende-gress-rundt-beina-påske". Det hadde jeg vært klar for, men alt skal nytes altså, uansett.

I den anledning vil jeg mimre litt. En liten påskemimring 2015 - der jeg ser tilbake på - ja faktisk - alle påskene vi har hatt der oppe. Vi overtok gården høsten 2011. Den første påsken vi hadde på gården var derfor 2012. Da kunne jeg fly rundt i t-skjorte og her hadde jeg altså en riktig "sitte-i-solveggen....-påske". Men ting kan ikke vare evig vet dere, så i slutten av ferien så det slik ut: 

Ja, som dere skjønner. Vi er forberedt på alt :O)

I 2013 lå snøen på tunet og vi hadde med oss ski. Ikke så mange preparerte løyper rundt tunet, men det er moro å gå oppover i fjellet bak gården. Vi har fått våre faste utsiktspunkt. Det er masse skimuligheter i området, men vi har enda ikke hatt tid til å utforske det. Noe må man ha å glede seg til også!

Eller var det ikke vanskelig å kose seg på tunet. Med snøen som stadig smeltet rundt beina våre. 

Ved påsketider 2014 skulle det feires litt på tunet på vår lille og uferdige gård. Vi måtte lage et ekstra sett med langbenker og bord for å ha plass til alle gjestene.

Spekemat og deilig brød ++ stod på menyen og vi koste oss glugg med gode venner. 

Og stemningen ble fullkommen for min del da vår gode venninne tok frem trekkspillet. Så sjarmerende og herlig! Dette ga mersmak. Jeg vil så gjerne ha mer musikk på tunet etterhvert. Det er en drøm som stadig vokser til. Mer musikk på tunet! Med det får jeg avslutte min lille påskekvalkade. I morgen skal nye minner skapes på vårt lille tun!

tirsdag 31. mars 2015

ryddig og hjemmekoselig

Før måtte jeg alltid rydde i stuen og på kjøkkenet før jeg gikk og la meg. Jeg gjør det vel til en viss grad enda. I alle fall i stuen og i alle fall sånn nogen lunde. Bærer inn kopper og kar fra stuebordet før jeg går i seng. Men kjøkkenet, det får stadig flyte og jeg får likevel sove godt. Det har heller blitt slik at jeg tar det om morgenen. Det værste jeg vet egentlig, er en kjøkkenbenk som er full av rot. Vi har heldigvis oppvaskmaskin, men jeg tar likevel noe for hånd og det er nesten på grensen til koselig dette. Det har vel med at jeg har tid til det nå som jeg er hjemme med Lille. Og så blir det jo så fint etterpå da. Når alt er på plass igjen. 

Så koser vi oss, Lille og jeg på kjøkkenet en god stund før vi virkelig setter i gang dagen. De fleste av dere som stadig er innom her på Livs Lyst, vet at vår innredning er en Ikea-modell som vi har malt. Jeg skulle gjerne stått ved en hjemmesnekret plassbygget innredning jeg, men det var alt for galt å hive ut en helt ny innredning. (Førbilder av kjøkkenet finnes under RESTAURERING og FØR OG ETTER oppe i menylinjen.) Og jeg har virkelig blitt glad i kjøkkenet vårt. Etter at vi malte det og tok bort overskapene, har det blitt et av mine favorittrom. Jeg er i grunn glad i alle rommene i huset, men kjøkkenet er så deilig luftig og lyst. Jeg får forresten stadig spørsmål om fargekoden på malingen vi har brukt, og den finner du under RESTAURERING og FARGEKODER oppe i menylinjen.

Så er altså kjøkkenet ryddet. Man trenger ikke ha det perfekt eller helt gjennomført, men er det ryddig og kanskje har man en liten kvast med blomster eller kvister, ja, da skal det jammen mye til for at det ikke blir hjemmekoselig.